I går ble det en liten svipptur over Sennalandet til flyplassen i Alta – guttakrutt skal tilbringe ei uke langt sør i vårt langstrakte land. Det er spennende å kjøre den veien. Plantene har ofte kommet mye lengre der inne, enn her ute ytterst i havgapet.
Trillet ned fra Sarves, ankom Rafsbotn og der åpenbarte det seg de første mjødurtblomstene, i skjønn forening med geitrams. De vokser ofte i samme område – skarp rosa og delikat kremhvitt, omkranset av grønt – vakkert! Det var ikke tid til å stanse nå, men på returen derimot…
Mjødurt i full blomst. 
Vakker rosa geitrams.
Stanset like ved E6, kun tre meter fra sjøen. Hoppet ut av bilen og vasset gjennom høyt, vått gress. Når skoene mine møtte våt tang, måtte jeg umiddelbart begynne å se meg for – her var det spiselige planter overalt. Holdt nesten på å tråkke på denne første:
Tangmelde.
Denne trives godt i våte strandområder og du kan godt finne den midt i myke, glatte tanghauger.
Hele planten kan spises. De små bladene er sprø, smaker salt, søtt, spinat kanskje? De større bladene er mykere og har i tillegg en bitter snert, som minner meg om kål.
Små blader kan du bruke rå i salat, prøv med en oljedressing smaksatt med sennep. Nydelig!
De myke, litt større bladene er best om de får litt varme. På grillen, surret i smør, egner seg godt i gryter og supper. Prøv denne til fisk, lam og kanskje røkt kjøtt.
Blomsten gjør seg godt som pynt, som i tillegg smaker godt.
Rødkløver.
Trekk ut en blomst av blomsterhodet og ta en liten smak, de er fulle av nektar og smaker deilig søtt.
Hele planten er spiselig, min kjennskap til denne er bruk av blomsten.
Den er god som te og sirup. Plukk blomsterhodet fra hverandre og dryss i salaten, eller som lekker kakepynt.
I fjor sommer fikk jeg servert deilig gelè til kjeks, den var delikat blek rosa og smakte mildt. Det ble flere kjeks med denne på! I år skal jeg lage min egen.
Strandsmelle.
Eller engsmelle, litt usikker når jeg studerer bildet – for et av kjennetegnene på strandsmelle er at det kun er en blomst pr stilk, men her ser det da vitterlig ut som det er flere? Uansett – denne er også mat.
Både blad og blomst kan spises. Smaker sukkerert, så om du har planlagt å ha sukkererter i salaten eller varmretten, ta deg en tur ut og plukk noen av disse. Du vil garantert bli positivt overrasket når du smaker på den! Om de vokser langt nede i fjæra får du også litt saltsmak.
Høster du utsprungne blomster, ta en titt inni, for å sjekke at det ikke er insekter der – mye god nekter i denne. Det holder som regel å riste litt på blomsten, så faller de ut. Kanskje litt dårlig gjort å avbryte insektet sitt måltidet på den måten, men hva gjør man ikke for et måltid mat. For å unngå innsekter pleier jeg å plukke de som ikke har sprunget helt ut enda. I en fuktig pose med litt luft, åpner de seg litt mer fra en dag til en annen, du får ikke en helt utsprunget blomst, men den vakre, hvite blondekanten titter frem.
Blomsten smaker litt søtere enn bladene, som gjerne har en litt bitter tone som kommer etter ertesmaken.
Bladene tåler litt varmebehandling uten å miste spenst, men de er også gode rå. Blomsten brukes naturell som et nydelig innslag på tallerkenen, som i tillegg vil overraske gjestene dine, om de tør å smake.
Harerug.
Du har sikkert sett den i gresset. Ofte 10 – 15 cm høy, kan bli opptil 30 cm.
Hele planten kan spises – røtter, blader og blomst, men det er yngleknoppene – de rødbrune – som sitter nederst på stilken som er mest ettertraktet for smaken sin. De smaker litt nøtteaktig, hasselnøtt kanskje? Mandel? Denne smaken taes best vare på om du fryser knoppene.
Ved tørking forsvinner mye av nøttesmaken, men de blir deilig sprø og gir en herlig krønsj i frokostblanding, eller som salatdryss. Dryss ferske eller tørkede knopper på yoghurt, bland i dessert. Blomsten er nydelig som garnityr.
Forglemmegei.
Bitteliten, nesten sjenert blinket de lyseblått inni høyt, vått gress. De var ikke mange, men vakre. En smak på hva som kommer. Denne kan du også spise. Nydelig som kakepynt, dessertpynt, kult med lyseblått innslag i salaten. Vil du ha mer søtsmak i disse, kan du kandisere de. Da får de i tillegg et herlig knas.
Kvassdå.
Selv om jeg ikke finner noe litteratur om den spiselige delen, har jeg ikke lyst å gi meg med denne, for den smaker helt nydelig. Den er faktisk i familie med både timian og bergmynte som begge er kjente urter.
Denne gangen viser jeg den med blomst. Bladene smaker krydder, minner om mild reddik, karse, pepper. Blomsten er et nydelig blikkfang og smaker det samme som bladene, bare mildere. Har litt dilla på denne, så det er knapt en salat her i huset som serveres uten denne.
Mjødurtblomst.
Som jeg har ventet på denne! Snart er den i mitt nærområde også, men like ved E6 fant jeg den i går, perfekt for fotografering.
Denne lages det blandt annet saft på, det ligger mange oppskrifter ute på “sommerfryd”. Min variant kommer når det er rikelig med blomster i mitt område.
Sirup, gelè, mjødurtpulver, mjødurtsukker er andre varianter. Denne kan også kandiseres, det skal prøves i år.
Jeg lagde i fjor en søt eddik av blomst og blader. Den ble ravgul, et nydelig smykke for øyet og en deilig, dyp smak. Det er nydelig med noen få dråper på vaniljeis og som en deilig smaksetter i salat. Her finner du oppskrift på min mjødurteddik https://jakobines.com/sot-eddik-av-mjodurt/
Andre spennende oppskrifter finner du her https://jakobines.com/mjodurtpulver/ https://jakobines.com/sommerfryd/
Geitramsblomst.
Det er vel ingen andre blomster som gir deg en kulere farge enn denne, når det kommer til saft. Neonrosa rett og slett! Utblandet blir den blekrosa, delikat og leskende.
Saftkonsentratet av denne har mange bruksområder: Gelè, sirup, saus til dessert for å nevne noen. Hva med å lage en sommer-ostekake, med fyll som er smaksatt med bittelitt mjødurt, gelèlokk av geitrams.
Blomsten kan brukes frisk som garnityr, tørket som te, da blir den lekker, mørk lilla – nydelig innslag i teblandinger som ellers kan være ganske så traurige på farge. Kandisert er de deilige som kake/dessertpynt. Sett fram ei skål med noen kandiserte blomster til gjestene i stedet for sjokolade neste gang.
Personlig synes jeg at geitramsblomsten smaker mye, hva skal jeg si, blomst kanskje, så saften var ikke den store kulinariske opplevelsen for meg, første gang jeg smakte den.
I fjor puttet jeg tre bringebær oppi når jeg lagde saften, bare for å ta en test. Det dempet den florale smaken, så for mitt vedkommende gikk den ned på høykant i fjor, da tilsatt kullsyre. Oppskrift finner du her https://jakobines.com/geitramssaft/
Det ble ingen tydelig bringebærsmak, den bare endret karakter en smule og ble kanskje litt friskere. Fargen ble en anelse dypere – så om du ønsker neonrosa saft, er ikke det tingen å gjøre. Men de fleste jeg kjenner som lager saft av denne, liker den akkurat som den er med kun blomst.
Blåklokke.
Vakker og sta som få, der den står i veikanten.
Biler og vogntog suser forbi, denne bare rister luftrykket av seg for så å bli stående i ro og nikke pent med hodet.
Spis den frisk, smaker litt skarpt, bittert og du treffer på noe søtt inni kjernen. Kan tørkes og brukes i te, blir dyp blå.
Kandisert er den lekker som kakepynt, både knopper og hel blomst.
