Fire år har passert siden jeg fikk en utfordring.
Kantarellplassene er like hellige som den beste multemyra. Men Jeanette Huemer tipset meg om et bestemt område.
Vel, jeg fikk ikke akkurat koordinater, mer en beskrivelse av hva jeg skulle se etter. ” i Finnmark sanker vi kantareller med den ene hånda, den andre klorer du deg fast med”, terrenget er bratt.
Med friskt mot har jeg hvert år gitt meg i vei. Like sikker hver gang at nå, i dag, var dagen jeg skulle finne disse kantarellene. Jeg har traska og tråla, opp og ned, fram og tilbake. Ikke om jeg skulle finne de.
Jeg har lært mye på veien. Etterhvert har det blitt ganske enkelt å fylle kurven med spiselig sopp om jeg ønsker.
Sopp som lukter fisk! Sopp som lukter og smaker kokos. Hva tror du om anis/lakris, eple, fersken? Ganske fantastisk at vi har slike smaker/lukter av sopp, ikke sant?
Dette er en spennende verden som også kan være farlig, sånn type livsfarlig. Det var ikke fritt for at hårene reiste seg litt på armene mine, når jeg gjorde et uventet funn: hvit fluesopp – trodde jeg.
Den er dødelig giftig. Hadde vi virkelig den her oppe? I artsdatabanken var den ikke registrert så langt nord.
Med skrekkblandet fryd så jeg nærmere på soppene. Prøvde å grave med soppkniven for å få med meg hele. Basis, den nederste delen av soppen er viktig på denne for å kunne si sikkert hva det er. Sendte bildene til Jeanette og fant to små eksemplarer av soppen som ble med i bilen og så avlevert til henne. Disse tok hun med seg østover på sopptreff. Jeg gikk her og trippet og ventet. Etter et par dager kom svaret: det var hvit kamfluesopp! Den er faktisk spiselig etter kraftig varmebehandling, men den anbefales ikke å spises grunnet fare for forveksling.
Er det rart å si at jeg ble litt skuffet?
Ok da, litt lettet også, men fader det hadde vært gøy å ha gjort det første registrerte funnet her oppe da!
Her skimter vi litt kam og vi ser den nederste delen, basis av soppen er ikke så oppsvulmet som en hvit fluesopp er.
Disse soppene ble artsbestemt til hvit kamfluesopp av soppsakkyndig
Skrubb regnes som trygg matsopp. Det er en av rørsoppen våre og vi har ingen giftige rørsopper i Norge pr nå. Den er lett å kjenne igjen på “skjeggstubbene” på stilken.
Jeg har styrt unna rødskrubb, for jeg har vært redd for å gjøre feil, rødskrubb skal nemlig varmebehandles i minst 20 minutter, ellers kan du bli dårlig.
I år bestemte jeg meg for å gi den en sjanse, for det var praktfulle rødskrubber uansett hvor jeg gikk i området rundt hytta. Små kompakte og skikkelig svære.
Leste litt i bøker og fant noen oppskrifter på nett. Bestemte meg for å koke soppsuppe.
Vet du, det er den beste suppa jeg noen gang har spist! Hadde jeg virkelig latt denne smaksbomben stå å bli ødelagt år etter år?! Det ble to store tallerkener på meg. Resten av suppa ble satt i kjøleskapet, denne måtte Arvid få smake på!
Arvid kom utover til Repvåg fra byen, jeg hadde maten klar: glovarm soppsuppe med nybakt brød til. Vi spiste godt og var samstemt begge to om at dette var knall!
Den kvelden når vi hadde lagt oss ble Arvid dårlig! Sånn innmari dårlig! Kvalm, magesmerter, kaldsvetting og prikking i overkropp, armer og hender. Jeg ble livredd og tenkte med gru på at det var langt til lege.
Spolte tilbake i hodet, HVA var i den suppa! Har jeg putta oppi noe han var allergisk mot? Hvorfor ble ikke jeg dårlig? For det måte da være suppa? Eller? Hadde han spist noe annet den dagen som kunne forårsake dette?
Leste oppskrifta flere ganger, jeg hadde fulgt den til punkt og prikke, en ting gjorde jeg annerledes: jeg kokte den ekstra lenge, bare for å være sikker. Suppa vi spiste hadde faktisk kokt i over en time totalt.
Arvid var dårlig en times tid, før det gikk over. Det store spørsmålet ble nå: hvorfor ble han dårlig og ikke jeg??
Jeg sendte melding til flere soppkyndige som jeg kjenner. De hadde ikke vært borti dette før. En teori var at sopp er tungt fordøyelig, kanskje han spiste for mye og at det ble for tøft for systemet? Kunne han være allergisk mot sopp? En annen mulig forklaring er at noen mennesker reagerer på rødskrubb, uansett hvor godt den varmebehandles. Det kan derfor være lurt å smake bare litt, første gang man prøver. Dette visste ikke vi, det står ikke nevnt i noen av soppbøkene mine. Jeg fant en liten setning om det på ei nettside etter mye frustrert leting.
Etter denne erfaringen får rødskrubb stå i fred for oss, også i fremtiden. Det er ikke den som skal fylle kurven.
Fast og fin, denne havna i suppa vår.
Litt merkelige farger på bildet, for det var overskyet og regn denne dagen. I tillegg var jeg inne i skogen.
Vi trasket på nye tomter Merethe, venninna mi og jeg i høst. Vi hadde funnet et nytt område og en ny skog å sjekke ut. Været var sånn smått ufyselig, med sånt regn som gjør deg kliss våt bare du stikker nesen ut. Heldigvis ikke vind da.
Som vanlig gikk vi hver vår vei, men ikke lengre unna enn at vi kunne rope på hverandre om det skulle være noe. Vi er ganske ny i soppverden, så det er greit å ha hverandre når vi ikke er sikker.
Jeg tråkket nesten på den første. Hva var det store, gule der nede? Løv var det iallfall ikke, dette var mye større. Jeg falt ned på kne, og tok forsiktig på den. Det kjentes da ut som en sopp! Kunne det være? Nei den var altfor gul. Jeg fulgte stilken ned i lyngen og trakk soppen opp. Den fylte nesten hele hånda! Snudde den og så det jeg trodde var ribber. Hjertet banket som besatt. Så ble jeg på ny usikker. Skal kantarell være så skarp gul? Dette måtte være falsk kantarell. Jeg delte soppen i to med kniven, den var hvit inni! Det skal den jo være… tok fram telefonen, tok flere bilder og la inn i artsorakelet: svaret som kom i retur var 100% kantarell!
Jeg ropte på Merethe. Brølte er vel mer riktig å si. Tårene trillet og klumpen i halsen var kjempestor. Så lykkelig kan man bli!
Merethe kom flirende ut av skogen – endelig Sissel – endelig! Tenk at det tok fire år! Vi lo og gråt om hverandre.
Selv hadde hun funnet noen en annen plass i landet, året før. Da ringte hun meg i ekstase, kunne da informere om at kantareller må man ned på krypestadie for å finne.
Det var akkurat det vi nå gjorde. Krøp på alle fire i klissvåt lyng. Rettet blikket oppover i skråninga, så vi noe gult var det bare å løfte litt på lyng eller mose. Under der åpenbarte det seg små klynger med kantareller.
Vi hoiet og lo slik at jeg tror vi skremte vettet av de underjordiske. Konstaterte etterhvert at for oss ville det være umulig å holde slike funn hemmelig, iallfall om vi fant det i nærheten av folk. For makan til skrål er det lenge siden det har vært i skogen.
Jeg har fortsatt ikke funnet de kantarellene som Jeanette utfordret meg på. Men nå vet jeg hva jeg skal se etter, så kanskje til neste år. Da har det gått fem år….
Comments
Hei! Morsomt å lese om soppturen din, kjenner igjen følelsen over å endelig finne noe av den gyldne skatten :):)
Hilsen Marit Haug van Rijnbach
Author
Den gleden kan ikke beskrives, den må oppleves, ikke sant? Jeg kan nesten ikke vente til neste høst 🙂