Bildene av insekter i dette innlegget er lånt – fant de via google, rett og slett for at jeg aldri kommer til å befinne meg nært nok til å få tatt bilder av de.
Hovedbildet viser nærbilde av en klegg, om det er munnen vi ser foran, skjønner jeg godt at det gjør vondt å bli bitt av disse. Forøvrig ser den akkurat så skummel ut som jeg forestiller meg inni hodet mitt.
Ja vi må ha insekter, de gjør en utrolig viktig jobb i naturen. Vi lever sammen i en perfekt symbiose og er ganske så avhengige av hverandre.
Bare så synd at de er så innmari irriterende – og noen skremmer vettet av meg.
Mygg. Vi har vel alle opplevd å være godt plassert under dyna, trett i kroppen og klar for drømmeland – så hører vi den lyden – lys, hvinende miiiiiiiiii.
Jeg vet ikke med deg, men jeg slår på lyset eller smeller opp rullegardina. Leter febrilsk med blikket for å finne rakkern. Den skal ikke få mitt blod iallfall.
Borte! Sporløst forsvunnet, akkurat som trettheten. Irritert slukkes lyset, hodet finner puta igjen og lys våkne øynene «lytter» ut i mørket. Etter noen sekunder høres miiiiiiii igjen. Fader å! På med lys, ser den og prøver å ta den, men den smetter unna og forsvinner.
Pisse sur slukker jeg lyset, krøller meg sammen og putter hodet under dyna. Slik sovner jeg og våkner kavende, for å komme meg ut av ei dyne som har surra seg rundt meg som en kokong.
Som sanker må jeg forholde meg til disse og andre litt hissigere varianter ute i felt. Jeg er i skogen, i fjæra og på fjellet – der bor mygg, veps og klegg også.
Følelsesregisteret rundt disse spenner fra irritasjon til helt urasjonell frykt. I slik grad at jeg er til fare for meg selv og andre til tider.
Det er lyden som vekker frykten først og fremst, for det er den som gjør meg oppmerksom på at de er i nærheten.
Mygga med sin lyse miiiiiii, vepsen med en litt dypere og mer hissig summelyd – så har vi kleggen da – dyyyp brumming – lyden minner om et gammelt krigsfly.
Jeg har høreapparat på begge ører for å korrigere døvhet på det ene. Når jeg er ute stiller jeg inn apparatene på friluftsliv, slik at de skal filtrere bort støy og fremheve tale. Av en eller annen merkelig grunn tolker den lyden av insekter som tale og den fremheves så til de grader.
Tenk deg disse lydene helt inne i øret ditt, i form av en øreplugg eller lignende, med ganske høyt volum på. Det kan bli ganske voldsomt med et B52 bombefly inne i hodet ditt.
Ikke helt enkelt å konsentrere seg. Det blir litt peiving med armer og ben, gjerne med en saks eller en kniv i hånda – nesen har stått i fare mer enn en gang. Innimellom blir det noen merkelige kast med hodet og av og til forsøk på flukt. Noen ganger går det galt.
I kveld var jeg ute for å sanke fjellsyre. Jeg hadde funnet et område med ganske mange og store planter, like ved en elv.
Hadde vært i Honningsvåg og handlet, så mitt sedvanlige sankeantrekk var hjemme.
Jeg klatret ned mot elva i kvite joggesko og dongeribukse. Det gikk bare noen sekunder så hørte jeg miiiiii, kjempehøyt inni øret mitt – flerstemt! De var en hel gjeng!
Peivet med armene rundt hodet til liten nytte. Sanket litt før jeg flyktet i panikk, skled på grusen og landet på rygg i elva.
Våt fra nakken og ned, fri for fjellsyre, med et flerstemt kor av miiii i øret mitt. Veldig glad for at det var sent, noe tøy måtte av før jeg kunne sette meg inn i bilen og komme meg hjem.
Klegg 
Jeg tror det finnes hjelp for slikt.
Det kommer et par nye oppskrifter i dag eller i morgen, må bare få tatt de siste bildene. Rabarbra, mjødurtblader og gulaks blir kjempegodt sammen!
