Det vil seg liksom ikke – været.
Sitter ute i solkroken, deilig og varmt – går inn etter kaffe. På den korte stunda snur det – jeg napper med meg ulljakka og lua – runder hjørnet, iskaldt regn pisker meg rett i ansiktet. Peeling der og da – trenger ikke dyr hudpleiesalong her oppe nei. Det er bare å snu ansiktet mot nordaust når det regner, lukke øynene og la det stå til.
Første juli 2020, er hjemme i byen en tur for å fikse en aldri så liten hårkrise: “fru frønning farger håret på egenhånd” det er aldri aldri, en god idè. Ikke dèt at svartbakk og tjeld bryr seg, men det hadde absolutt vært en fordel å slippe å bli livredd selv, hver gang jeg passerer et speil eller et vindu.
Uansett – hadde litt tid på meg før timen. Nytt ulltøy måtte på plass. Alle tre settene er totalt ødelagt. Hull på unevnelige plasser, det oppleves mest som å ha på helsetrøye. Ikke mye isolasjon å hente der i gården.
Jeg stimer inn på første butikk, prøver meg på å være litt morsom: “Hehe ja – jeg vet det er første juli, men jeg trenger nytt ullundertøy. Hvor kan jeg finne det?” To unge mennesker ser først på meg, så på hverandre, før det kommer nesten i kor: “det har vi ikke”.
Ansiktet mitt stivnet med vidt oppsperrede øyne – det kunne sikkert se ut som jeg hadde stappet de største klinkekulene inn der øynene skulle være. “Hæ? Har ikke? Dokker vet kor i landet dokker har butikk, ikke sant?”
“Vi har sommer-ull da” De tar fram en pakke for å vise meg tykkelsen på longsen, litt forsiktig rekker de den mot meg. Ikke helt uforståelig, med tanke på fruens eksteriør- om jeg ble redd meg selv, tør jeg ikke tenke på de stakkars ungdommene i den butikken.
Jeg hentet meg inn igjen, fant fram folkeskikken og trakk lua ned over ørene. Alt for å prøve å mildne utrykket til den halvgale dama som stod midt i butikken. “Beklager, men det der blir for tynt i dette været. Jeg får gå videre og se om noen andre har.” Lett rødmende over meg selv og litt irritert over syltynn sommer-ull forlot jeg lokalet.
Stimet inn på neste butikk, snublet for sikkerhetsskyld over dørstokken. Fikk iallfall oppmerksomheta fra de som var på jobb.
“Ulltøy, jeg trenger ulltøy! Ikke si at dere har pakket det bort!”
“Nei! Det har vi ikke! Hva skal du ha?” Han pekte bort i kroken der ullavdelinga var. Lykke!
Vi var skjønt enige om at ull aldri kunne pakkes bort her oppe. Finnmarksommeren kan by på alle årstider i løpet av et par timer.
Plukket med meg et annet merke enn det jeg allerede hadde, i håp om at dette skulle tåle litt mer, før det ble omdannet til helsetrøye. Resten av sommeren er reddet.
Samme ettermiddag befant jeg meg i fjærsteinan og sanket litt strandarve. Det blåste, det regnet, men hvem bryr seg? Ulla gjorde jobben og den knall orange regnbuksa sørget for at jeg holdt meg tørr.
Jeg elsker tørrfisk, lukten også, men tørkede fiskehoder – der går grensa. Akkurat den proteinkilden er ikke mitt måltid. Det lukter… grusomt… ikke tørrfisk iallfall.
I midten: Østersurt, smaker som navnet sier – østers. Tilfører farge og god smak på enhver fiskerett. Blad og blomst er begge spiselige.
Til Høyre: Strandsmelle, blad og blomst smaker som sukkererter. Kjempegode. Jeg plukker helst blomsten som ikke har åpnet seg, da unngår jeg innsekter.
Neste dag bød på finvær på Repvåg. Så bra at bilder til oppskriften til “urtemajones” skulle taes ute. Gikk på med friskt mot og rigget meg til, tittet opp på himmelen, det så bra ut! Denne gang spilte værgudene på lag, rakk akkurat å bli ferdig før det kom et skybrudd.
Lørdag ankom. Inneaktivitet stod på planen. Værmeldinga tidligere i uka hadde lovt skikkelig drittvær i helga, så dagene ble lagt opp deretter. Men alle planer ble parkert når jeg dro opp rullegardina: Strålende sol og blankstilla sjø!
Innedag? Niks! Her skal været nytes når vi først får det. Vi slipper det vi har i hendene og løper ut i finværet.
Ei venninne sa det så fint for noen år siden: “Dere her nord, dere kan det der å nyte været! Alt blir satt på vent når sola viser seg. Jeg har aldri før sett noen som kan nyte været slik dere gjør det her oppe.”
Vi dro fram flytedresser og fiskeutstyr, far selv dro fram fiskestanga – kanskje kveita ville la seg lure. Ned i båten med oss. Vi var så ivrige av kaffeflaska og mat ble glemt. Tiden fra kl 12-18 ble tilbringt på innerbukta og litt i vedbotn. Kun avbrutt av en desperat tur på land etter litt mat.
Kom hjem uten kveite, men med flott småsei. Det ble seibiff til kvelds – beste lørdagsbiffen det, når fisken er så fersk at den krøller seg i panna.
