To år siden jeg så motivet. Hadde sovende gutter i bilen – utslitte etter fotballturnering i Piteå – så jeg hadde ikke hjerte til å stoppe bilen for å fange det. Men den gullbelagte E6 ned mot Áisaroaivi satte seg på netthinna mi. Kjørte tilbake dagen etter, men da var det overskyet.
Har vært der flere ganger siden, men vær- eller tidspunkt stemte aldri. Om det var sol, traff den ikke slik at veien ble forvandlet til gull, andre ganger var det skyer eller jeg var for sen – eller for tidlig…. I år skulle jeg prøve på nytt! Startet tidlig fra Repvåg.
Mange stopp senere ankom jeg plassen bildet skulle taes. Oppe på en bakketopp i 90 – sona. Lyden bærer langt i sommernatta, så jeg lyttet godt før jeg beveget meg ut på veien. Denne strekka kjøres ofte fort, langt raskere enn 90. Hadde vært heller tragisk om jeg skulle bli meiet ned i forsøket på å få bildet!
Det var for tidlig! Uansett hvor jeg stilte meg opp, fikk ikke veien den gullfargen jeg var ute etter. Jeg satte meg ned og ventet. Og ventet.
1 t og 10 min senere skjedde det – bildet jeg såg i 2018 åpenbarte seg foran meg. Nå kom det mest spennende – ville det la seg feste på kamera? Du vet at enkelte ting ikke er ment å festes på bilder, man skal kun huske det?
Jeg stod, satt og lå i veibanen og knipset løs, samtidig som ørene var rettet mot evt. trafikk. Jeg lyktes! I lykkerus satte jeg meg i bilen og satte kursen hjem til ei varm seng.
