Herlighet – tre uker siden siste innlegg!! Det er ikke det at latskapen har tatt meg, har bare fryktelig mange baller i lufta samtidig.
Det har vært en merkelig vår, sånn deilig merkelig egentlig. Vanligvis kommer våren mye senere her oppe enn sør i landet. Det så ut til at det skulle være slik i år også, men moder jord ville det annerledes. Det er nesten, men bare nesten at vi tar dere igjen, for naturen har det travelt i år.
Jeg sanket rogneskudd etterhvert som de kom. Noen trær hadde knapt fått skudd, så jeg hadde god tid – trodde jeg.
Plutselig fikk vi varme i noen få dager og løvet spratt på rekordtid.
Det ble travelt.
Hadde en bestilling på ganske mye rogneskudd som måtte inn. Takket være fantastiske naboer og gode venner kom jeg i havn.
Samtidig oppdaget jeg strutseving, faktisk i slike mengder at det var mulig å sanke litt og få i fryseren.
Det varme været gjorde at det var kun en knapp uke strutsevingene var sankbare.
Under optimale forhold kan denne planten vokse 10-15 cm i døgnet, så den gjør en total transformasjon på noen få dager, rett og slett imponerende!
Innimellom alt dette kom bjørkeskuddene. Jeg rakk ikke å lage sirup og karameller i fjor, så i år måtte jeg bare. Har kokt såpass at det kanskje kommer noe for salg sånn utpå høsten.
Granskudd var det siste jeg sanket før kursen ble satt mot Repvåg. Laget litt granskuddsukker i full fart, slik at vi har til jordbæra, resten er frosset ned til produksjon litt senere i sommer. Har lyst å prøve nye ting, må bare tenke litt.
Bittesmå granskudd – disse skal få stå 
Store, lubne får bli med meg hjem
Så langt i sankesesongen konkuderer jeg med at døgnet har for få timer. Jobb på dagtid og sanking på ettermiddag og kveld. Men NÅ er det ferie og Bestemorhuset på Repvåg skal slippe å stå tomt. Nye områder skal utforskes og nye arter skal læres å kjenne.
På tur forleden ramlet jeg over noe jeg kun har sett på bilder – spissmorkel. Tro det eller ei, men det er mat, den kan spises.
Soppen ser tvilsom ut i mine øyne, guttan i huset syntes den så nifs ut. Når jeg delte den i to var den helt hul – kunne dette bli noe undret jeg?
Jeg fant tre stykker, de ble alle med hjem og sto på middagsbordet neste dag som tilbehør til reinsdyrstek. Delte de opp i strimler på langs og sprøstekte de i smør.
Knall godt!
Et blad Frønning turte ikke å smake, men vi andre sloss om de stakkars få bitene. Kan du finne flere sånne var spørsmålet etter endt måltid.
Jeg er sjelden alene på tur, selv om jeg drar alene. Det dukker alltids opp hyggelig selskap og noen ikke fullt så hyggelige. En kråkeunge dytta jeg nesten ned fra treet den satt i, der fokuset mitt var på bakken. Jeg hoppet himmelhøyt da den laget en skarp advarende lyd fra plassen sin i min skulderhøyde. Den var ikke flyvedyktig stakkar så det var umulig for den å unnslippe den svære skikkelsen som kom nærmere og nærmere. Jeg trakk meg hurtig tilbake – den fulgte meg med vaktsomt blikk til jeg var ute av synet.
Tjelden er ikke kjent for å gjøre seg spesielt flid med redet sitt. Det fikk jeg erfare i Neverfjord. Rygget bilen inn på en grusplass ved siden av en henger. Åpnet bildøra og gikk ut. I sidesynet så jeg noe flakse til værs, jeg skvatt så beina sviktet under meg. Stavret meg opp igjen og tittet i retningen tjelden kom fra. To meter fra bilen lå det to flekkede egg, rett på grusen. Makan! Neste gang jeg var der inne måtte jeg sjekke. Kjørte saaakte forbi og strakte hals, tjelden var på plass igjen. Jeg hadde heldigvis ikke ødelagt det hele!
Å ferdes i naturen når alt liv våkner, må gjøres med respekt. Man må trå varsomt for å ikke forstyrre deres verden. Selv om jeg er oppmerksom på det, har det vært nære på mange ganger.
Stiftet også bekjentskap med en annen sort i dag.
Egentlig synes jeg de er litt ekle, spesielt når de er så svære.
Svartskogsnegl – ja, det skrives faktisk sånn i følge artsdatabanken.
Har ikke sett de her oppe tidligere, men de er visst mye vanligere enn det jeg trodde.
Det var uansett veldig mange av de i det området. Talte minst hundre stykker, store og små av samme sort.
Når jeg zoomer inn på bildet er de i grunn litt fine med de små følehorna.
Med blikket godt plantet ned mot bakken i Nordvågen, hører jeg brått en lyd over hodet mitt, et slags skrik – like over meg flyr ei svær havørn. Den fløy så lavt at jeg hørte lyden av vingene, når de beveget seg. Den fløy et par runder, før den dro videre. Når jeg snur meg, ligger det ei diger ørnefjær på bakken like ved der jeg står. Jeg vet ikke om den lå der før ørna kom eller om den falt ned akkurat da – men den ble med meg hjem.
Kommende helg skal jeg på kurs, sånn i levende live – ikke online – vi skal ut i felt. Gjett om jeg gleder meg! Det å møte andre med samme interesse, som blir like glad som meg når de finner nye spiselige greier – det blir bra det!
